Livet under vann

Erik Skontorp Hognes’ artikkel (31.10) om norsk havbruk som et viktig klimabidrag viser på en treffende måte hvor viktig matproduksjon er for å nå ambisiøse klimamål. Samtidig kan havbrukskompetansen og produksjonen i Norge bidra til å nå flere av FNs bærekraftmål.

Landbruket kan ikke brødfø alle

Bakteppet er som følger: En befolkningsøkning på to milliarder mennesker innen 2050 krever økt matproduksjon, men dagens system har sine begrensninger. Landbruket møter i økende grad utfordringer, blant annet relatert til tilgang på ferskvann og jordbruksareal, som vanskeliggjør en produksjon som kan holde tritt med befolkningsveksten.

FN estimerer videre at 795 millioner mennesker sulter, samtidig som hele 1.9 mrd voksne i dag er overvektige, ifølge WHO. Matproduksjonen i fremtiden må derfor ikke bare vokse på en bærekraftig måte, den må også produsere mer sunn mat, og fordele ressursene bedre. Å erstatte et kjøttmåltid med et fiskemåltid er bra for både helsa og klimaet.

Havbruk har enorme potensialer

Gjennom havbruk kan vi produsere en sunn og klimavennlig matvare ved bruk av en ressurs som dekker 71 % av kloden – vann. I dag kommer kun 2 % av matproduksjonen fra havet. Dette inkluderer oppdrett som i dag står for 49 % av globalt sjømatkonsum. FAO estimerer at dette vil øke til 62 % i 2030.

Sjømat og oppdrett må være sentralt i oppbyggingen av et mer bærekraftig globalt system for matproduksjon, og her kan Norge spille en sentral rolle. Teknologiutvikling og erfaringsoverføring er viktige stikkord for hva den norske oppdrettsbransjen kan bidra med. Dette gjelder f.eks. fôr, biosikkerhet, opplæring, drift og samarbeidsformer.

En viktig del av Norges oppfølging av FNs bærekraftmål bør derfor knyttes til å styrke havbruk i andre land, slik at teknologi og kompetanse fra lakseoppdrett, som er mest avansert, kan nyttiggjøres for andre arter og i andre farvann.

Lokal verdiskaping og arbeidsplasser

Fiskeoppdrett skjer lokalt, og kan dermed bidra til arbeidsplasser og økonomisk utvikling i rurale områder i andre deler av verden på samme måte som oppdrett nå er grunnlag for bosetting og sysselsetting i mange norske kystkommuner.

Hvert anlegg har potensial til å bli en hjørnesteinsbedrift i sitt lokalsamfunn og skape lokale jobber, samtidig som man produserer protein, som bidrar til å bekjempe sult. Dette vil bidra til å nå mange av FNs bærekraftmål.

Politisk mot

FNs medlemsland har vært modige i de fastsatte bærekraftmålene for 2030. Det krever politisk mot også i Norge for at vi skal følge opp og sikte mot globale løsninger. Det krever at vi hever blikket og erkjenner de globale utfordringene, og at politikerne tør å prioritere.

Dagens norske lakseoppdrett kan samles på et areal tilsvarende Andøya. Vi må ha ambisjoner for å øke vår produksjon som en del av Norges oppfølging av FNs bærekraftmål. Samtidig skal vi løse de problemer som dukker opp på veien. Det krever at politikere og næring spiller på lag slik at potensialet for norsk oppdrettsnæring utnyttes til beste for Norge og for FNs bærekraftmål.